Filmkveld med barna
Klokka er 18.15, middagen er ryddet unna, og jeg roper opp trappen at nå skal vi finne en film sammen. Fem minutter senere sitter vi alle i sofaen, og krigen starter med det samme fjernkontrollen bytter hender. Den yngste vil se tegnefilm, for femtiende gang denne måneden. Den eldste rynker på nesen — han er for gammel for det nå, han vil ha noe «ordentlig». Og midt imellom sitter en tenåring med hodetelefonene halvveis på, som egentlig helst bare vil opp på rommet igjen. Vi skroller. Og skroller. Netflix, så Disney+, så HBO, så tilbake til Netflix fordi vi glemte hva vi allerede så på der. Ti minutter blir til tjue, og til slutt er det noen som gir opp og sier «kan vi ikke bare se det du vil se», med et sukk som gjør at hele kvelden føles litt mislykket allerede før filmen har startet. Jeg tror de fleste foreldre kjenner igjen akkurat denne scenen. Det er ikke det at vi ikke har nok å velge mellom — det er nesten motsatt problem. Vi har for mye, spredt på for mange apper, og ingen god måte å finne fram til det som faktisk passer for akkurat denne kvelden, med akkurat disse ungene, i akkurat det humøret de er i.
